Vi satte onsdag 25 aug nesa mot Italia og nærmere bestemt Pisa by. Etter ett besøk og fotografering av det skjeve tårn, og litt shopping, satte vi oss på toget ca halvannen time til Cinque Terre (de fem byer) som er en nasjonalpark ved den Italienske rivieraen. Der innkvarterte vi oss i den vestligste byen som er Monterosso, på et lite hjemmekoselig hotell med fantastisk personale. Torsdag morgen etter frokost var det på med solkrem i +30 grader og ut på tur. Vi gikk da fra Monterosso- Vernazza-Corniglia-Manarola og endte etter siste etappe i ”kjælighetsstien” der par henger opp hengelåser for å vise sin kjærlighet til hverandre, i den østligste byen Riomaggiore. Turen byr på flotte stier og utrolig utsikt. Med mange trappetrinn og kupert terreng, ble det behov for å avkjøle seg i havet, og rast på små koselige cafeer med god mat og lokal avkjølt hvitvin til.
Etter endt rute reiste vi tilbake til Monterosso med lokalt tog, og rakk en time på stranda før solen gikk ned. Vi gikk to ruter til, den ene mot vest fra Monterosso til Levante, med litt mer skogsterreng, og tydelig mindre turister etter stiene. Plutselig sto vi foran ett håndskrevet skilt med hjemmelaget vin i ett lite hus midt inne i de Italienske skoger. En eldre mann med noen høner og haner serverte oss; ikke den beste vinen, men tydelig glad for damebesøk. Her bodde han alene en times gange gjennom bratte stier til neste hus og bilvei. Stien slynget seg ut og ned mot havet igjen til retur med toget, og jammen rakk vi en liten solgløtt på stranda i dag og. Den siste turen var med tog til Riomaggiore, og bena derfra til Portovenere, via Telegrafo. 
Om vi trodde vi hadde gått i bratte heng og hatt flott utsikt før på turen, tok dette kaka. Vi startet rett opp til Telegrafo, med nydelig utsikt ned til Riomaggiore og utover store områder med drueranker.( Må bare oppleves), deretter fortsatte turen inn i stupbratte fjellpartier hvor vi nærmest klamret oss fast til fjellene på innsiden av den hele 50 cm brede stien. Ett feiltråkk her og vi hadde falt veldig raskt og langt nedover fjellsida. Etter mye klatring og kanskje til dels litt engstelig latter fortsatte ferden inn i ett skogsparti med jakt på villsvin til noen av reisefølget store skrekk. Ikke bedre ble det da vi på siste nedstigning møtte på en eldre krokete mann med den størst vædden vi hadde sett, som vi tydelig etter kroppsspråket til mannen skulle passe oss for. Men det er jo nettopp disse tingene som gjør en slik tur til en fantastisk opplevelse, og minner for livet. Kan på det sterkest anbefales til alle turglade som i tillegg er glad i sol og varme.
Ciao Gun Kristin Strømmen, Ann C Wold, Bodhild K Dyve og Anette Dokken.
Bagn - Ølnessæter:
