Opp fra sofaen – fra slappfisk til ironman

1. august 2012 Steinar Idrett, Lokale Nyheter, Nyheter 2

---

På oppfordring fra bagn.no har utflytta begning Dag Kilen skrevet litt om sitt prosjekt som sikkert flere av oss burde ta en titt på. På http://dagkilen.blogspot.no/ kan du følge bloggen til Dag. Den ligger også under nyttige linker. Håper dette kan være til inspirasjon for flere. Vi kommer utover høsten til å følge både Dag og flere andre som er i farta på ulike måter.

I 2008 startet jeg et «Opp fra sofaen – fra Slappfisk til Ironman» prosjekt. Etter en aktiv barndom etterfulgt av 10 aktive år i Forsvaret hadde det blitt 10 år med forfall og vekten hadde nesten nådd 110 kg, litt mye ift min 183 cm høyde.

For å unngå at prosjektet ble en «flopp» fant jeg ut at det for min del måtte settes et ganske ambisiøst mål. Det ble å fullføre Norseman Xtreme Triathlon med stil innen 5 år, en konkurranse som går ut på å svømme 3.8 km i Hardangerfjorden, sykle 180 km over Hardangervidda og til slutt løpe en marathon med målgang på Gaustadtoppen. Nå har det gått 4 år og jeg er godt i rute – i sommer gjennomførte jeg min debut på fulldistanse Ironman Triathlon og hadde jeg fått startnummer i Norseman loddtrekningen så hadde jeg vært klar i år, ett år før målsettingen……

Veien dit har gått gradvis. Det første året (2009) trente jeg ca 6 timer per uke og hadde som delmål å fullføre Birkebeiner-trippelen, dvs rennet, rittet og løpet i samme kalenderår. Året etter økte treningsmengden til ca 8 timer per uke og delmålene var å sykle TransGermany, ett 4-dagers etapperitt for terrengsykkel i de tyske alper på 420 km og 11.000 høydemeter, og OffroadFinnmark, et 300 km langt terrengsykkel ritt i en etappe på Finnmarksvidda – syklingens svar på Finnmarksløpet som mange kjenner fra hundekjøring og tv sendinger. Jeg stiftet også mitt første bekjentskap med triathlon ved å stille opp på sprint distanse under Oslo Triathlon. Lettere nervøs møtte jeg opp og forventet å finne blodseriøse jernmenn og kvinner. I stedet møtte jeg et veldig hyggelig, behjelpelig og avslappet miljø, hvilket gjorde at jeg umiddelbart gledet meg til neste mulighet.

I fjor ble målene satt enda litt høyere og treningsmengden økt ytterligere til ca 10 timer per uke. Jeg løp mine første helmarathon i Stockholm og Athen. Jeg syklet terrengsykkelrittet Transalp som med sine 700 km og 21.500 høydemeter over 8 dager går fra syd i Tyskland, over Alpene og Dolomittene, til Gardasjøen nord i Italia. Og, jeg deltok i Aurlandfjellet Xtreme Triathlon – et triathlon som tross sin halve distanse av Norseman har enda flere høydemeter som skal klatres.

 

I år har jeg deltatt i Expedition Amundsen, et løp på ski med minimum 40 kg pulk på slep over Hardangervidda. Løpet fulgte ruten som Roald Amundsen og broren brukte på sin siste treningstur før den berømte polferden. De nådde aldri helt frem og turen kostet dem nesten livet. 30 år senere skrev Roald Amundsen: ”Turen på Hardangervidda var fylt av likeså hårde påkjenninger og store farer som nogen av dem det senere har vært min lodd å møte i polaregnene”.  I løpet av de 34 timene jeg brukte på å krysse vidda opplevde vi alt fra storm om nettene til påskevær på dagen. I tillegg, jeg har gjort min debut på fulldistanse Ironman Triathlon i år – det vil si 3.8 km svømming, 180 km sykling og 42 km løping i nevnte rekkefølge.

Ironman debuten ble gjort i Nice i Frankrike i juni. Min mor ble med som fan klubb og sammen dro vi ned et par dager i forkant av konkurransen. Nice i juni er mye varmere enn Norge og siden jeg tåler varme dårlig var det behov for et par dager med akklimatisering. Der møtte vi Ironman sirkuset jeg hadde hørt om. 2.600 deltakere fra hele verden skulle være med og et velsmurt apparat tok oss vel i mot. Dagen før konkurransen skulle sykkel og annet utstyr til sykkel og løpe etappene leveres inn i skiftesonene, ellers ble tiden brukt til å slappe av og fokusere på oppgaven som ventet.

Søndag 24. juni 2012, klokken 04:30. Sammen med et par andre nordmenn går jeg fra hotellet til stranden for å gjøre meg klar for starten kl 05:30. På veien ned går vi forbi utesteder der stemningen fortsatt er høy for de som gikk på byen kvelden før, men ellers er gatene tomme. Så, når strandsonen kommer til syne, ser vi folkehavet. I tillegg til 2.600 utøvere var det minst 2-3 ganger så mange familiemedlemmer av utøverne der, pluss annet publikum. Dette var en stor greie i Nice med reklameplakater overalt. Helt fra ankomst flyplassen hadde jeg opplevd en annen behandling enn man vanligvis får, når flyplasspersonell, taxisjåfør og hotellbetjening så sykkelkofferten og konkluderte med at dette var en som skulle delta. Og det publikum ville få med seg var svømmestarten – når 2.600 utøvere kaster seg i sjøen samtidig, noe som er et spektakulært skue. Svømming er min svakeste øvelse så jeg valgte en startpulje for de tregere svømmerne. Det var også en annen årsak til dette. På forhånd hadde jeg hørt mange historier om den ville kampen som utspiller seg de første 1.000 meterne – folk som blir svømt over, får seg en blåveis av armer eller bein fra konkurrenter, får sparket av svømmebriller ol.l. Jeg valgte derfor å være defensiv i mitt første forsøk. Når starten gikk var jeg nok blant de siste i vannet men samtidig unngikk jeg noe uhell. Jeg la meg i høyre kant av feltet og svømte meg heller oppover i plassering underveis. Etter en sløyfe på 2.400 meter hadde vi en såkalt australsk exit, det vil si vi var innom en kort sløyfe på land før vi avsluttet med en sløyfe i vannet på 1.400 meter. Stemningen var fantastisk – masse publikum på land samtidig som soloppgang bidro til et magisk øyeblikk. Etter 1 time og 29 minutter var jeg på land og i gang med å få av meg våtdrakten og på med sykkelsko.

Sykkeletappen gikk som en sløyfe på 180 km opp i fjellene nord for Nice. Den er den med flest høydemeter blant alle Ironman konkurranser som arrangeres på verdensbasis, hvilket var årsaken til at jeg valgte Nice som sted å gjøre min debut – jeg liker å sykle i fjell. Traseen gikk gjennom mange små landsbyer og flere steder var det reneste Tour de France tilstander der publikum står tett på begge sider og det kun er en liten åpning mellom for rytterne å sykle gjennom på – har vel aldri vært nærmere rockestjerne følelse noen gang før. Etter å ha klatret opp i høyden fikk vi et flatere parti før vi snudde retning Nice igjen nedover en masse serpentin svinger.

Tilbake på strandpromenaden i Nice skulle vi skifte fra sykkel til løp. Etter å ha holdt på i 8 timer så langt var det litt surrealistisk å tenke at nå var det bare en marathon igjen. De 42 km løping besto av 4 ganger tur/retur flyplassen i Nice langs strandpromenaden og nå var det enda mer publikum ute enn på morgenen når svømmingen startet. Musikk, en ekstremt energisk speaker, cheerleader jenter og flotte omgivelser ga inspirasjon til å fortsette.

Jeg var så langt i tråd med tidsskjema jeg hadde forventet. Marathon rekorden min er på 3 timer og 20 minutter men siden jeg nå både hadde svømt og syklet i forkant hadde jeg en forventning om å bruke ca 4 timer. Det viste seg imidlertid å være for optimistisk. Temperaturen var 32 grader i skyggen med høy luftfuktighet. I tillegg var det vindstille så strandpromenaden ble en stekeovn. Fokus ble derfor i stor grad på å unngå besvimelse. Jeg så flere som gikk ned for telling og ville ikke at debuten skulle få en brå slutt på grunn av noe slikt, så jeg tok det rolig og løp på 4 timer og 30 minutter. Totalt brukte jeg 12 timer og 40 minutter i mitt første forsøk, hvilket ga meg plass nummer 1.203 av de 2.600 som startet. Varmen tatt i betraktning samt at jeg i vår gikk på en overtrening smell så var jeg fornøyd med resultatet og konkluderte med at målet jeg satte i 2008 er nådd.

Nå gjenstår to konkurranser i år. Jeg skal delta på Aurlandfjellet Xtreme Triathlon igjen i august og løpe Hardangervidda Marathon i september, sistnevnte en ny konkurranse i år og annerledes enn andre marathon ved at det er bratt, sti og blant annet elvekryssinger involvert. Ifølge arrangørs litt humoristiske fremstilling vil fokus være overlevelse i første omgang og tid i annen rekke. Målsettingene for neste år er allerede klar – hovedmålene blir Norseman og Celtman, sistnevnte en konkurranse tilsvarende Norseman men som arrangeres i Skottland. I tillegg håper jeg å få med meg Ironman Wales på høsten.

Dersom noen har latt seg inspirere til å stå opp fra sofaen – husk at man trenger ikke sette seg ekstreme mål. Det viktigste er at man lager seg en liten plan om hva og hvordan og finner noe som motiverer. Det kan like gjerne være å gå nok turer til og en dag klare og nå en fjelltopp man har drømt om å komme til topps på. Og husk å skape opplevelser på veien – det er det som får en til å fortsette. Jeg vil også anbefale å lese boken ”Hardt og Langt – fra Sofagris til Ironman” skrevet av Fred Arthur Asdal som har gått gjennom samme prosess og som har skrevet en veldig humoristisk og lettlest bok om hvordan komme i gang.

For den som ønsker å følge med i fremtiden kan gjøre det på «Opp fra Sofaen» bloggen min http://dagkilen.blogspot.no/

---